I natt har jeg trøbbel med å sove og når jeg har trøbbel med å sove så tenker jeg. Akkurat nå tenker jeg på egoisme. I mange tilfeller føler jeg at jeg kan være ganske egoistisk. Det er vel ikke akkurat det man ønsker å innrømme at man er, men jeg velger i allefall å innrømme det. Det er ikke det at jeg ikke liker å hjelpe andre eller at jeg er gjerrig i så måte, men når det kommer til stykket så tenker jeg vel først og fremst på meg selv.
I natt tenker jeg på alle ting som bekymrer meg og som jeg anser som “problemer” i mitt liv. Samtidig prøver jeg stadig å sammenligne det med andres problemer, for å avdramatisere min egen situasjon. Kanskje spesielt tenker jeg på at jeg burde skaffe meg en jobb for at jeg ikke skal havne i en økonomisk knipe til sommeren, og at jeg burde spare penger til jenteturen til Belgia i Mars, så begynte jeg plutselig å tenke på jordskjelva i Haiti og ulandene og de landa som har blitt ekstremt påvirka av finanskrisen. De har det mye verre enn meg, tenkte jeg. Plutselig slo det intense ønsket om å hjelpe folk i disse situasjonene og tanken om å ta ett år ute i verden for å hjelpe andre.
Og nå kommer egentlig poenget jeg ville fram til: Selv når jeg da tenkte på noe forsåvidt uselvvisk, så slo det meg at jeg begynte å finne “utveier”. Dvs at jeg satt ca slik :
” Men jeg har jo Safari her i Oslo. Dessuten må jeg jo flytte ut, evt framleie. Lurer på om jeg har lov til å framleie. Tenk om jeg har fått kjæreste! Osv…”
Så videre tenkte jeg på hvorvidt jeg kom til å gjøre det fordi jeg ønsket å hjelpe folk, eller for at jeg ønsket å være et sånt menneske som vil hjelpe folk, eller om jeg gjorde det for rettferdiggjøre meg selv, for ting jeg har gjort som jeg ikke er stolt av. Altså en form for å gi tilbake til samfunnet. Til slutt har jeg vel endt opp med konklusjonen at det er en kombinasjon av alt jeg har tenkt på og at det i bunn og grunn ikke betyr så mye hva grunnen til at jeg gjør det er, så lenge man faktisk gjør det!