“Våryrheten” florerer rundt meg og jeg er egentlig intet unntak, _men_ forskjellen er at jeg ikke har noe på gang. Jeg er en ensom ulv og en del av meg liker vel i grunnen det også, men man begynner vel også å bli lei singellivet. Det er vel spesielt kjedelig å være singel når første bestevenninne skal gifte seg til sommeren, 2 andre venninner har forlova seg og det virker som alle er gift eller har kjæreste. Kanskje er dette spesielt utbredt i kristne miljøer og kanskje ikke så vanlig i andre miljøer. Hva vet vel jeg? Men det hjelper kanskje heller ikke at man heller ikke har møtt noen som virker det minste interessant og at dating generelt er et ukjent begrep i Norge. Min kjære Rebølla og jeg sitter mang en kveld og akker oss og freser i kor over mangelen på “action” i kjærlighetslivet. Hvor er menna hen? Hvem har egentlig initiativsansvaret og hva gjør oss så lite aktuelle? Kan man lukte desperasjonen vår, er vi ikke pene nok, er vi for uoppnåelige eller har vi en frastøtende personlighet.
Nå synes vi det kan skje noe snart!! Send inn søknad her:
Kattekvinnene, UT!
March 15th, 2010 at 1:32 am
Ja, fyttikatta! Her var det mange gode spørsmål, men ikke et eneste svar. Freeeeeeeeeeeees!
March 15th, 2010 at 1:37 am
Ja, du kan så sei! Vet ikkel, skjønner det ikke!! Vi som er Guds gave til verden! Hot!! Tsssss…