Jeg har en tendens til å drømme meg bort. I perioder kan jeg drømme meg bort i flere dager i strekk om jeg får lov. De siste dagene har jeg lest og sett det meste av Jane Austen. Kanskje ekstra mye siden jeg er syk og føler et ekstremt vakum i hodet og ut av meg sjæl opplevelse om jeg skulle prøve å bevege meg ut av senga. Jeg har sunget en del rett før jeg ble for sjuk til at jeg måtte holde senga, og når jeg har vært i sosiale settinger, så har jeg ikke følt helt det store behovet for å delta i andres verden. I blant føler jeg kanskje at jeg ikke klarer å være helt som andre. Jeg trives ikke med å sitte i overfylte rom med store gjenger. Noenganger trives jeg mest med å flykte til et avsides sted hvor jeg kan sitte i fred. Jeg trives i blant med å bare være med meg selv og spesielt flukten inn i bøkenes verden. Kanskje er det fordi jeg trives bedre med å flykte inn i andres fiktive liv, som i Jane Austens bøker. Der hvor man alltid kan være sikker på at man finner den storslåtte kjærligheten og poetiske deklameringer. Det slår meg også ofte som rart at jeg blir dratt mot bøker hvor det er nesten mer smerte enn glede, men som alltid inneholder en lykkelig slutt. Kanskje mitt bilde av kjærlighet har en dyp forankring i smerte. Det kan hende at jeg underbevisst har en oppfattelse av at veien til den store kjærligheten ikke skal være lett. Jeg tror det har noe med at jeg ikke håndterer at ting skal være enkelt. Jeg tenker f.eks på “if something seems too good to be true, it usually is!”
Møter jeg noen så vil jeg komme til dypet av dem og bære deres problemer så vel som gleder. Jeg tror ikke at jeg stoler på noen eller føler at jeg faktisk kjenner dem, før de gir meg tilliten til å kunne dele deres byrder med meg. Det gjelder ikke bare kjærlighet, men også vennskap. Samtidig ønsker jeg ikke at kun jeg skal kjempe for en dypere forståelse, men at man skal kjempe sammen. Det vil si at ikke bare en drar og en dytter, men at det i såfall skal være dra og dytt fra begges side til man tilslutt har kommet til et dypere nivå av forståelse og tillit.
Men sjelden finner man kjærligheten som i bøkene. Til nå har jeg verken møtt Mr. Darcy eller Edward Cullum. Det er vel noe med disse typene, som gir meg forståelsen av at de har så mye mer til seg enn hva de viser. Ja, det skal vel sies at jeg faller for de mørke og mystiske typene, men jeg har innsett at de er vanskelig å komme inn på og at jeg liker for godt tanken til å bli vunnet enn på å jakte. Derfor tar jeg tilflukt i bøkene og filmene så lenge, men jeg venter på min mørke og mystiske mann…
November 13th, 2009 at 6:28 pm
True true true, so true so true.
November 22nd, 2009 at 2:20 am
Og derfor sukker jeg nok engang… *sukk*