Rebølla og Hemma er atter igjen radarparet på det å være våkne på tider, som andre har valgt å kalle “sovetid”. Denne gangen er det fordi disse skrullene skulle vaske litt og poste et brev. Et langt og romantisk brev til en drømmeprins i Amerika… Eventuelt et etterlengtet gjeldsbrev til lånekassa fra Rebølla, som endelig har sett seg lei på en pengeløs tilværelse.

Rebølla: Jeg har liksom bare lyst til å legge meg ned på bakken å… *tenker*
Hemma: Frese?
Rebølla: Nei, har egentlig ikke sånn lyst til å frese… Jeg er kanskje mer sånn… eh… matt
Hemma: Stønne da kanskje?
Rebølla: Ja, kanskje det?
*Rebølla og Hemma er atter igjen lei av frustrasjoner rundt  menn og mangel på ordentlig stødige karer*
Hemma: Jeg har  liksom blitt litt lei av at menn alltid faller for de små og søte jentene, mens vi som er selvstendige og sterke er liksom truende for maskuliniteten deres.
Rebølla: Ja, for jeg er ikke liten! *sier hun med en viktig jentestemme med hendene i siden*
Hemma: Nettopp! Jeg er en selvstendig og stabil kvinne!
*Rebølla rynker på nesa og ler*
Hemma: Ja, okei. Jeg er kanskje ikke så stabil psykisk da!
Rebølla: Veeeeeeeeel…  *Rebølla rynker nesa igjen og ler*
Hemma: Okeeeeei, jeg er kanskje ikke sååå stabil fysisk heller. Men jeg har livsglede da! Eh… Innimellom
*Rebølla ler igjen*
Rebølla: Men du er veldig sjarmerende da!
Hemma: Haff
Rebølla: Gah… men…
Hemma: Ja, de fleste men angår menn
Rebølla: Så sant, så sant!

Ja, det er mye å si om kollektiv vs. å bo alene. Jeg synes det er fordeler og ulemper med begge.

Pro-kollektiv:

• alltid noen hjemme
• samarbeide om middag
• billigere
• flere til å vaske
• større arealer
• filmbuddies

Con-kollektiv:

• lite privatliv
• kommer seg ikke like ofte ut og møter andre venner
• må ta hensyn
• mye organisering i forhold til utgifter osv

Men når man da etter mange timer har sittet med tutende blåsearrangering i Sibelius er det godt å slenge seg ned i sofaen og kunne le av måten man drikker et glass vann på og nyte at det sitter en rødhåra gærning i den andre sofaen, som ler av noe ho leser på facebook. Ja, uansett om jeg til tider skulle likt å være for meg selv og ha ting akkurat som jeg vil i min leilighet, så innser jeg at det nok foreløbig er best for meg å være i kollektiv. I dag fikk jeg tannkrem for ca et halvt år av søstra mi og de i kollektivet lo litt da de så 6 pakker med clinonymtannkrem ligge på kjøkkenbordet. Puss puss, så får du en suss. Det satser jeg virkelig på nå. *pusser for harde livet*

“Våryrheten” florerer rundt meg og jeg er egentlig intet unntak, _men_ forskjellen er at jeg ikke har noe på gang. Jeg er en ensom ulv og en del av meg liker vel i grunnen det også, men man begynner vel også å bli lei singellivet. Det er vel spesielt kjedelig å være singel når første bestevenninne skal gifte seg til sommeren, 2 andre venninner har forlova seg og det virker som alle er gift eller har kjæreste. Kanskje er dette spesielt utbredt i kristne miljøer og kanskje ikke så vanlig i andre miljøer. Hva vet vel jeg? Men det hjelper kanskje heller ikke at man heller ikke har møtt noen som virker det minste interessant og at dating generelt er et ukjent begrep i Norge. Min kjære Rebølla og jeg sitter mang en kveld og akker oss og freser i kor over mangelen på “action” i kjærlighetslivet. Hvor er menna hen? Hvem har egentlig initiativsansvaret og hva gjør oss så lite aktuelle? Kan man lukte desperasjonen vår, er vi ikke pene nok, er vi for uoppnåelige eller har vi en frastøtende personlighet.

Nå synes vi det kan skje noe snart!! Send inn søknad her:

Kattekvinnene, UT!

Åååå, jeg har hatt det sååå fint altså!! Det var ikke sånn at alt gikk som det skulle, men vi kom oss til Belgia til slutt. Egentlig var vi klare for å reise fra Rygge til Belgia på lørdag, men da vi kom til gaten var det en tydelig forsinkelse på alle flyvninger. Det skulle vise seg å være så mye tåke at flya hadde problemer med å lande på Rygge. Vi fikk deretter beskjed om at alle flyvninger ble flyttet fra Rygge til Torp og at vi skulle ta buss dit istedenfor. MEN da vi kom oss ned for å hente baggasjen, så fikk vi plutselig beskjed om at vårt fly var kansellert. Hurra…

Så da måtte vi velge om vi ville få tilbake pengene eller dra dagen etter. Stuck på Rygge flyplass. Gøy… Hadde det vært bare Linn og meg, så kunne vi jo tatt pengene og dratt en annen gang, men vi hadde tross alt ei venninne som venta på oss i Belgia, vi hadde bestillt og betalt hostel og Linn hadde tatt seg fri 2 dager uten lønn, så det virket litt bortkasta å bare drite i turen. Samtidig mistet vi jo nesten 2 døgn og vi skulle dra på søndag ettermiddag istedenfor, så vi hadde et dilemma. Tilslutt bestemte vi oss for å dra på søndag, prøve å finne billige billetter hjem på onsdag istedenfor tirsdag og Linn skulle se om hun kunne få en dag til fri fra jobben. Neste problem ble om vi skulle reise tilbake til oslo eller om vi skulle reise hjem til foreldrene våre i Halden. Hadde vi dratt til oslo, så måtte vi jo bruke returbilletten med ryggeekspressen og tilbake neste dag, og det ble enda en utgift. Så vi ringte pappa for å oppdatere om situasjonen og pappaen vår er sååå snill at han henta oss på rygge og vi fikk god middag og søvn hjemme i Halden. Ikke nok med det, men pappa er så snill at han spanderte nye returbilletter fra Belgia, sånn at vi kunne reise hjem på onsdag. JEEJ!!

På søndag så GIKK flyet. Puh… Vi merka nemlig at vi var litt usikre på om det ville gå på søndag og ikke bli kansellert igjen. Det var riktignok først forsinka for så å være en halvtime for tidlig ute. Kjære tid. Skal ikke være lett å vite når ting kommer og går altså. Det var i allefall en stor lettelse når vi endelig landa i Belgia, selvom vi visste at nå kom prosjekt to, nemlig å forstå kollektivtransporten fra flyplassen og til hostellet. Det gikk forholdsvis smertefritt heldigvis og det var herlig å møte den kommende bruden på hostellet. Vi gikk på en restaurant i Brussel like ved Grand place og spiste litt gyros og mouzaka. Nam!

På mandag stod vi opp i åttetida og skulle spise frokost før vi skulle reise til Antwerpen for å se på brudekjoler til Line. De hadde forøvrig en helt fantastisk kakao på hostelet. Mmm…

Første prøvetimen var på en butikk i handlegata Mier i Antwerpen, men den var egentlig ganske kjip, med lite utvalg og forholdsvis enkle kjoler, så det var ikke noen “it”-kjoler der som var verdt å ta i betraktning, så vi gikk på en liten kafe og Line mente at vi måtte smake på en kjent belgisk fastfoodrett som heter “Bitterballen”. Ja, jeg vet, navnet høres ikke akkurat delikat ut. Det var forsåvidt ganske godt altså. Det smakte som en blanding av wienersnitzel og brun saus, og pommes frites er jo alltid godt og øl, selvfølgelig!

Etter maten var det tid for kjoleprøvetime 2 i en butikk som het Le Chapeau. Her var det high class deluxe. Var sikkert 5 prøverom med store speil og brudekjoler på alle vegger rundt. Linn og jeg fikk kaffe og småkaker mens Line prøvde kjoler og hun så ut som en prinsesse i absolutt ALT hun prøvde. Til slutt handle det bare om hun følte på seg hvilken kjole som var “kjolen”. Det gjorde hun til slutt og hun kommer til å bli en vakker brud!! Så da fikk vil champagne for å feire at hun fant kjolen sin Nesten så det frister å reise dit når jeg skal finne kjole også :P

Resten av dagen gikk med på litt spising, litt titting rundt og endte dagen med oliven, fetaost og leffe (belgisk øl).

Tirdag brukte vi litt tid i Brussel og jenter vil gjerne shoppe, så det ble litt sånt. Spiste også belgisk vaffel, hvilket er det absolutt beste jeg vet i hele vide verden Line bestillte oliven til snacks da vi var på en restaurant for å ta en øl og endte opp med en gigantisk skål med oliven, som vi klarte å spise ca 10 oliven av og skåla var fortsatt full :S Men alt i alt har vi hatt en fantastisk tur, selvom vi skulle ønske den varte mye lenger. Her kommer litt bilder fra turen:

Ååå, nå kjenner jeg at det nærmer seg jentetur til Brüssel. Uheldigvis har vi mistet en deltaker før take off og det blir ikke helt det samme uten Rst, men vi skal nok prøve å kose oss allikevel. Klokka er snart fem og jeg ligger på sofaen i stua og prøver desperat å forsone meg med at jeg sikkert har huska å pakke alt og at det jeg har glemt kan man sikkert klare seg uten. Søs og jeg gruer oss litt til å ta opp kampen med kollektivtransporten fra flyplassen til hostelet i Brüssel, men vi skal nok klare å finne ut av det, har vi bestemt. Jeg har ladet videokameraet og er klar for å ta masse bilder og filme på turen. Min skjønne venninne skal nemlig gifte seg til sommeren og vi skal på brudekjoleprøvingstime i Antwerpen og det må selvfølgelig dokumenteres!! Kanskje klarer jeg å få laget en liten filmcollage til brylluppet, for sånt synes jeg er så immari koselig.

Pappa liker ikke at jeg blogger om ham, men han er bare så immari morsom noen ganger at det bare får stå til.

Pappa på facebook chatten:

Pappa: Hei reisevennen!

(emma er litt opptatt med pakking og svarer ikke så fort som pappa ønsker)

Pappa: JÆ SA HÆI!!

Emma: ååå, jeg var ikke helt tilgjengelig her.

Pappa: Jeg lurte på om det var reisefebern som hadde tatt deg

Man er glad i pappan sin! <3

Mamma har også kastet seg ut i den store internettverden og lært seg mange nye forkortelser. Når jeg var hjemme forrige helg sa pappa noe som mamma synes var litt for ubehagelig å snakke om og stavet litt viktig tilbake:

Mamma: T M I

Pappa: Huhm?

Mamma: Too Much Information!

Ja, har man ikke barn å fortelle om, så får man fortelle om sine vittige foreldre istedenfor, men nå skal jeg hvile øynene i en time, også skriver jeg om Belgia når jeg returnerer til Oslo!

Rebecka: Oi, stjele fra en vampyr var ikke så lurt!

Emma: Ho er ikke vampyr

Rebecka: Hva er ho da?

Emma: Ho tror ho er en Gud

Øystein: Ho tror ho er en Gud, men ho digger Nasse Nøff

Rebecka og Emma: Hæ?!?

Øystein: hehehe, det vet ikke dere hva er. Nå ble jeg flau.

Rebecka: Og det er kjæresten hennes og han vil ikke drepe henne?

Øystein: Nei, han er for forelska i henne til å drepe henne.

Rebecka: Hvorfor har hun blått øye? Jaja, 140 år Emma. Da er det kanskje ikke så ille med oss!

(Rebecka ser på True Blood for første gang)

er det blåsearr på gang. Klokka er seint og jeg vil bli ferdig med blåsearrangementet mitt, som skal være ferdig på mandag, slik at jeg slipper å bruke morgendagen og søndagen på det. Akkurat tuter det i ørene mine og Reb tror at jeg skal gi meg når det begynner å blø ut av ørene mine. Jeg tenker at da har jeg sikkert hjernesvults, som i grunnen kunne forklare mange ting om hvordan hjernen min fungerer!

Hvordan Reb og jeg oppfører oss på fb-chatten i nattetimene:

Rebecka:

http://www.vgtv.no/?id=28706

ehhh

spesielt

Emma:

Det finnes flere ting i livet man aldri blir helt vant med. For Oslo er det f.eks at det snør hver vinter og at kollektivtrafikken ikke tåler snø. For andre er det kanskje at ingen lever evig eller at mandagen kommer etter søndagen. For meg er det mange ting, men i det siste har det gått mye på nerver. De siste to ukene har jeg gruet meg som en gal til en audition. Flere ganger bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle gå, for så å bestemme meg for at jeg skulle gå. Så bestemte jeg meg for at jeg ikke var bra nok og så bestemte jeg meg for at jeg var det. Deretter bestemte jeg meg for at jeg ikke hadde bra nok looks og så bestemte jeg meg for at jeg hadde det.

Natta før audition var jeg heeeeeelt ødelagt og hadde store problemer med å sove, men etter en lang bønn og utmattelse fikk jeg endelig sove. På søndag, som var den store auditiondagen var jeg rimelig anspent og nervøs. Da jeg kom til audition var det herlige 80 andre som hadde møtt opp. Der skulle vi få nummerlapper og varme opp til dansing. Jeg er ingen stor danser og det var mange år siden jeg hadde hatt koreografi. Folk tøyde, bøyde og strakk ut, mens jeg stod pinlig berørt og så på alle sammen. Det var tydelig mange som kjente hverandre der og sikkert masse sånne Bårdar og musikalfolk,mens jeg… ehm, jeg kan synge. Da vi endelig kom inn på audition sa koreografen at dette var en forholdsvis “enkel” koreografi og jeg pustet lettet ut. Det skulle jeg ikke gjort… Det var ikke enkelt. I allefall ikke for en som ikke har danset siden 15 års alderen. Jeg var driiiitflau, for jeg fikk stortsett ikke med meg noe av koreografien i det hele tatt. Og da hjalp det selvfølgelig ikke at man skulle danse dette 3 ganger. Først 2 ganger sammen med fire andre i gruppa, så en gang med 3 stk og samtidig bli filma. Oh, joy! Fortalte jeg forresten at det var minst 8 i juryen? Vel, igjen…. FLAUT!

Da jeg endelig var ferdig med den sinnsykt lange ydmykelsen var jeg ganske letta over at det var over og at det snart var tid for å vise hva jeg egentlig er god på, hvilket er sang. Vel, snart skulle vise seg å være veldig relativt. For å vente på samme plass fra halv tolv til kvart på tre er veeeeeeeeldig lenge når man er nervøs.

Så rett før jeg skulle inn var jeg både utsultet og litt kvalm av nerver. Pianisten som skulle spille for meg var heldigvis utrolig hyggelig og veldig bekreftende og gav masse komplimenter på stemmen min. Da jeg skulle synge gikk det forsåvidt veldig fint, men ikke så optimalt som jeg skulle ønske, men jeg er visstnok nydelig når jeg smiler sånn at øynene mine tindrer og at jeg synger fantastisk er det ingen tvil om! hehehe…  Når det kommer til dansinga mi, så får vi se om det blir en showstopper eller ei. Nå er jeg egentlig bare letta for at det er over og at jeg gjorde noe som hver celle i kroppen min ikke ville. Jeg har også innsett at jeg alltid kommer til å være nervøs før en konsert og at jeg aldri blir vant med audition, men det er allikevel en del av livet

EDIT: Fikk akkurat en mail fra auditionjuryen! I made the first cut! Jeg er en av de 34 som ble kuttet ned fra 120 søkere! SÅ feil kan man ta! Jeg er bare så sykt fornøyd med det også altså! Herlighet!! Sykt gøy!!

Ja, jeg skal innrømme at jeg ikke alltid har vært verdens største OL-etusiast, men i år har jeg virkelig fått smaken på OL. Egentlig merkelig siden det ikke har vært mye medaljer å vise til hittil i år. I natt satt jeg oppe og så på curling (Norge -Usa) og jeg har faktisk også lest reglene for curling, slik at jeg skal skjønne mest mulig. Det er egentlig ganske spennende med Curling, selvom det er en veldig rolig og tidskrevende sport. Jeg synes det mest morsomme med Curling er at laget faktisk snakker med hverandre og jeg må si at jeg faktisk elsker buksene deres!! Krever selvtillit å ha på seg sånne og jeg liker’e!

Var skummelt nærme med å tape mot USA i går, så nå er jeg spent og litt bekymra på morgendagens kamp mot Tyskland, men jeg har troa!!

Akkurat nå sitter jeg selvfølgelig og ser på sprint og det er herlig å se at Norge er i Sprint-form!! Nå blir det spennende dere!

Ja, dette handler om serien “how to look good naked”, men ikke bare det, derimot også generelt om dagens kvinners forvridde og dårlige selvbilde. Ja, jeg må innrømme at også helst unngår å se for mye på mitt eget speilbilde i “blanke messigen”. Det er nok ikke til å unngå at faktumet er at de aller fleste kvinner har mer komplekser enn stoltheter når det kommer til sitt kroppsbilde. De siste dagene har jeg titta på “how to look good naked” og det er  ikke få aha og mhm-opplevelser jeg har fått. Jeg tror det er ytterst sjelden at jeg ser så kritisk på andre som jeg ser på meg selv. Sannheten er jo at jeg synes det er mye penere med kropper som Scarlett Johansen og Selma Hayek enn det er med f.eks Nicole Kidman sin. Allikevel står man og ser på seg selv i speilet med selvforakt og kvalme.

Det mest fascinerende med denne serien er at de henger opp kroppen til dame-deltakeren i undertøy som en billboard på et veldig befolket område og spør folk om hva de synes om kroppen hennes. Her er det mange punkter som har slått meg og overrasket meg. For eksempel det at menn oftest sier at det er fint at jenter har love handles, store lår og rumpe, fin mage (dvs litt store mager) og fin byste. Dette knuser jo alle antagelser om at menn helst vil ha tynne/spinkle jenter. Det viktigste er at jenta har former ( skal det vise seg i løpet av programmene). Selv jentene som kommenterer disse halvfeite deltakerne sier også stortsett det samme. Så er det da bare mediene som har overbevist oss om at vi må være supertynne for å være attraktive?

I tillegg er det ikke til å skyve under en stol at selvtillit er en veldig stor del av å være attraktiv. Jeg tror personlig at grunnen til at vi ikke føler oss attraktive er at vi hele tiden forteller oss selv at vi ikke er det. Jeg vet selv at om jeg tar på meg en joggebukse og stor sweatshirt og smyger usminka inn på kiwi for å kjøpe meg sjokolade, så føler jeg meg ikke akkurat “hot mama”, men om jeg faktisk gjør en innsats og ikke minst kler meg i klær som framhever mine gode sider, tar på litt “bling” og sminker meg, så føler jeg meg bedre.

En annen erkjennelse jeg har kommet til er at jeg kommer nok sannsynligvis ikke til å veie 60 kg og rage 176cm fra bakken resten av livet, og jeg kommer nok sannsynligvis til å ha en periode som jeg er litt større (som nå) og perioder hvor jeg er slankere, MEN jeg ønsker ikke å fokusere på kroppen min, som det som definerer om jeg har rett til å være stolt over hvem jeg er og hva jeg vil fordet. Jeg tror det er såååååå viktig og generelt være glad i den man er, for den man er og ikke hvordan man ser ut.

For det er ikke hvordan du ser ut som bestemmer om noen er glad i deg eller fornøyd med hvordan du ser ut.

Jeg er kanskje en stor jente, men jeg får masse komplimenter for hvordan jeg ser ut og hvordan jeg kler meg oftere og oftere. Jeg er kanskje singel, men det er ikke fordi jeg er feit, men kanskje fordi jeg er sterk, selvsikker og målbevisst kvinne.

Så elsk deg selv, så gjør andre det også! Du er vakker og flott som du er, så kom igjen jenter, VÆR STOLTE!!!

Jeg har kanskje vært litt vel dramatisk av meg den siste tiden, så da tenkte jeg å vise i bilder alt som jeg synes er rimelig digg!

I natt har jeg trøbbel med å sove og når jeg har trøbbel med å sove så tenker jeg. Akkurat nå tenker jeg på egoisme. I mange tilfeller føler jeg at jeg kan være ganske egoistisk. Det er vel ikke akkurat det man ønsker å innrømme at man er, men jeg velger i allefall å innrømme det. Det er ikke det at jeg ikke liker å hjelpe andre eller at jeg er gjerrig i så måte, men når det kommer til stykket så tenker jeg vel først og fremst på meg selv.

I natt tenker jeg på alle ting som bekymrer meg og som jeg anser som “problemer” i mitt liv. Samtidig prøver jeg stadig å sammenligne det med andres problemer, for å avdramatisere min egen situasjon. Kanskje spesielt tenker jeg på at jeg burde skaffe meg en jobb for at jeg ikke skal havne i en økonomisk knipe til sommeren,  og at jeg burde spare penger til jenteturen til Belgia i Mars, så begynte jeg plutselig å tenke på jordskjelva i Haiti og ulandene og de landa som har blitt ekstremt påvirka av finanskrisen. De har det mye verre enn meg, tenkte jeg. Plutselig slo det intense ønsket om å hjelpe folk i disse situasjonene og tanken om å ta ett år ute i verden for å hjelpe andre.

Og nå kommer egentlig poenget jeg ville fram til: Selv når jeg da tenkte på noe forsåvidt uselvvisk, så slo det meg at jeg begynte å finne “utveier”. Dvs at jeg satt ca slik :

” Men jeg har jo Safari her i Oslo. Dessuten må jeg jo flytte ut, evt framleie. Lurer på om jeg har lov til å framleie. Tenk om jeg har fått kjæreste! Osv…”

Så videre tenkte jeg på hvorvidt jeg kom til å gjøre det fordi jeg ønsket å hjelpe folk, eller for at jeg ønsket å være et sånt menneske som vil hjelpe folk, eller om jeg gjorde det for rettferdiggjøre meg selv, for ting jeg har gjort som jeg ikke er stolt av. Altså en form for å gi tilbake til samfunnet. Til slutt har jeg vel endt opp med konklusjonen at det er en kombinasjon av alt jeg har tenkt på og at det i bunn og grunn ikke betyr så mye hva grunnen til at jeg gjør det er, så lenge man faktisk gjør det!

Det hender at det slår meg som lyn fra klar himmel at det ikke er lenge igjen til livet begynner. Ja, jeg vet, livet er allerede godt i gang, MEN… nå er det liksom som om jeg plutselig skal være helt voksen. Om litt under et halvt år har jeg en bachelor og jeg kan vel med trygghet si at jeg ikke er alt for gira på å studere enda mer. Det er vel ikke et problem at jeg har for få muligheter å velge mellom, men snarere motsatt, at jeg har alt for mange valg. Men i bunn og grunn er det vel det at jeg snart er voksen, som skremmer meg. Jeg må ta egne valg hele tida og jeg må jobbe hardt for å skaffe meg jobbene jeg ønsker. Det er vel ingen overraskelse for de som kjenner meg at jeg ønsker å leve av å jobbe med musikk. Enten det er sanglærer, freelance korist, artist eller markedsfører. Og uansett hvor lenge man har visst dette, så er man aldri helt klar for dagen man skal ut i den store verden på egenhånd. Den eneste sammenligningen jeg kommer på er som en fugleunge som skal ut å fly for første gang. Du vet at du kan falle rett ned med et vanvittig smell eller at du kan flakse lykkelig av gårde. Evt har du mellomtingen, som kanskje er mest vanlig og det er å flakse litt, så miste kontrollen, flakse litt videre, kræsje litt, osv…

Jeg gleder meg jo også, det er ikke det… det er bare så sinnsykt skummelt…

Her kommer en aldri så liten presentasjon av store og litt mindre begivenheter som 2009 har brakt med seg, for min del!

Isaac Carree

◄ Back

Next ►

Picture 1 of 15

Ukens kløneting:

“Litt ustødig på isen, prøver å redde inn et fall ved å rase inn i en glassdør med hodet og overarm. Resultat: Mild hodepine og blåmerke og hevelse fra albue til skulder!”

Det er en slapp søndag i kolmenkollektivet. Noen har hatt en lang natt som barnevakt, noen i bryllupp, mens andre var ute og så på livet i Oslo i går. Stemningen er påtagelig slapp og pizza fra Maliks er konsumert. I år har Ø, Mykkjis og jeg bestemt oss for å skrive en musikal som praksis og vi er supergira og har mange idèer! Ellers begynner forkjølelsen å gi slipp og energien tilbake! Denne uka er det tid for å sette i gang med treninga igjen! Wish me luck (cause i’m gonna need it)

Nå er det tidlig på morran og jeg og farsgubben skal straks ut på julemathandel, juletrehandel og litt julegavehandel. Jeg er litt trøtt, men jeg tenker at dette skal gå greit allikevel altså!

Jeg har inntatt dagens første kopp med kaffe og har kledd meg i “the girl next door” klærne for å prøve å sjarmere alle guttemedarbeidere på Nordby i håp om god service og evt en god deal!

I morgen kommer søs hjem og man gleder seg til Pepperkakehusdekorering på høyt nivå. Jeg har kjøpt fake snø og skal handle litt konditorfarger og gelatinplater og ymse godiser til å pynte med! Fniiis! Jeg elsker jul! Da får man lov til å oppføre seg som et barn og gjøre barneting bare fordi det er en tradisjon! Herrrrlig!

Jeg har et problem! Det oppstår oftest i ferier. Det er som om jeg blir et barn igjen og lar alle følelser av total frihet ta overhånd. Mamma og pappa har allerede holdt talen og gitt loven, som lyder som så: “Vi sover om natta og er våken på dagen!”

Rett før ferien hadde jeg en god periode. Jeg sovna rundt 22/23 hver kveld/natt og våknet av meg selv rundt halv sju. Jeg stod opp, satt på kaffe, dusja og spiste frokost. Så kom juleferien og det tok kun et par dager før jeg var tilbake til mitt tidligere vampyrliv i hvertfall i forhold til døgnrytmen. (bloddrikkinga har jeg offisielt lagt bak meg)  Akkurat nå vakler jeg mellom å døgne for deretter effektivt prøve å snu døgnrytmen, eller sove litt og prøve å stå opp tidlig. Begge planene har en stor risiko for at jeg ikke klarer å la være å sovne allikevel, siden jeg innehar et snev av mild narkolepsi!

Pappa har også lagt til seg uvanen å påpeke alle mine språkfeil!

Emma: Også ble han tvingt til å…

Pappa: Tvuuunget, tvunget heter det. Han ble tvunget!

Mamma synes fortsatt at pappa burde ta med seg en skrottebolle til alle fruktskrottene sine, mens pappa mener at han har et skrottehjørne på bordet.

Tante mente at en gutt/mann i garnbutikken i Uddevalla tittet ekstra mye på meg fordi han synes jeg var søt. Jeg tror det var fordi han var litt flau over at han var i garnbutikken og spurte etter garn til lua han skulle strikke.

Alt er vel det normale i Halden og jeg funderer på om jeg skal sette meg på treningssykkelen, selvom klokka er 5 på morran!

Ååååå jadda! Nå er det lenge siden jeg har oppdatert bloggen gitt. Det har vært noen helt sinnsykt hektiske uker. For de som ikke har fått med seg det til nå så har jeg altså vært med Safari og Isaac Carree (Kirk Franklin solist) på turnè rundt omkring i Norge de siste to ukene.

Vi begynte med Kragerø den 22.november, Oslo 25.november, Oslo 26.november, Kristiansand 27.november, Stavanger 28.november, Haugesund 29.november, EKSAMEN i ensembleledelse 30.november, Gjøvik 2.desmeber, Sarpsborg 3.desember, Paris 5-6. desember, EKSAMEN Musikktenkning 7-10.desember, nobelkonserten/kore for westlife 10. og 11.desember også avslutter vi med litt innspilling til plata til Isaac på lørdag 12.des, så reiser jeg hjem til halden på førejulsselskap med slekta hos mamma og så feirer jeg bursdagen min med juleferie!

Men det er fantastisk morsomt å være med på alt dette også altså, selvom man føler seg helt og totalt utslitt. Jeg gjør det gjerne igjen

• Det er jammen ikke så dumt å starte tidlig med husarbeid, for da er man plutselig ferdig med alt før dagen vanligvis starter og man kan kose seg resten av kvelden.
• Mandler er undervurdert og egentlig ganske godt
• Duntøflene mine får faktisk plass oppi støvlettene mine! :O
• Jeg smaker egentlig ikke store forskjellen mellom julekaffe og vanlig evergoodkaffe
• Jeg synes ikke Flash Forward var så underholdene
• Jeg skal faktisk på første turnèjobb i morra!
• Det er snart jul!
• Twilight er avhengighetsskapende for en håpløs romantiker.
• Jeg synes ikke verken Jacob eller Edward i bar overkropp er å forakte.
• Lakris-te og blåbær er noe av det beste jeg vet.

Og nå klarte jeg å miste en mandel nedi gensern, så da får jeg slutte å skrive og heller prøve å finne den!

Jeg har en tendens til å drømme meg bort. I perioder kan jeg drømme meg bort i flere dager i strekk om jeg får lov. De siste dagene har jeg lest og sett det meste av Jane Austen. Kanskje ekstra mye siden jeg er syk og føler et ekstremt vakum i hodet og ut av meg sjæl opplevelse om jeg skulle prøve å bevege meg ut av senga. Jeg har sunget en del rett før jeg ble for sjuk til at jeg måtte holde senga, og når jeg har vært i sosiale settinger, så har jeg ikke følt helt det store behovet for å delta i andres verden. I blant føler jeg kanskje at jeg ikke klarer å være helt som andre. Jeg trives ikke med å sitte i overfylte rom med store gjenger. Noenganger trives jeg mest med å flykte til et avsides sted hvor jeg kan sitte i fred. Jeg trives i blant med å bare være med meg selv og spesielt flukten inn i  bøkenes verden. Kanskje er det fordi jeg trives bedre med å flykte inn i andres fiktive liv, som i Jane Austens bøker. Der hvor man alltid kan være sikker på at man finner den storslåtte kjærligheten og poetiske deklameringer. Det slår meg også ofte som rart at jeg blir dratt mot bøker hvor det er nesten mer smerte enn glede, men som alltid inneholder en lykkelig slutt. Kanskje mitt bilde av kjærlighet har en dyp forankring i smerte. Det kan hende at jeg underbevisst har en oppfattelse av at veien til den store kjærligheten ikke skal være lett. Jeg tror det har noe med at jeg ikke håndterer at ting skal være enkelt. Jeg tenker f.eks på “if something seems too good to be true, it usually is!”

Møter jeg noen så vil jeg komme til dypet av dem og bære deres problemer så vel som gleder. Jeg tror ikke at jeg stoler på noen eller føler at jeg faktisk kjenner dem, før de gir meg tilliten til å kunne dele deres byrder med meg. Det gjelder ikke bare kjærlighet, men også vennskap. Samtidig ønsker jeg ikke at kun jeg skal kjempe for en dypere forståelse, men at man skal kjempe sammen. Det vil si at ikke bare en drar og en dytter, men at det i såfall skal være dra og dytt fra begges side til man tilslutt har kommet til et dypere nivå av forståelse og tillit.

Men sjelden finner man kjærligheten som i bøkene. Til nå har jeg verken møtt Mr. Darcy eller Edward Cullum. Det er vel noe med disse typene, som gir meg forståelsen av at de har så mye mer til seg enn hva de viser. Ja, det skal vel sies at jeg faller for de mørke og mystiske typene, men jeg har innsett at de er vanskelig å komme inn på og at jeg liker for godt tanken til å bli vunnet enn på å jakte. Derfor tar jeg tilflukt i bøkene og filmene så lenge, men jeg venter på min mørke og mystiske mann…